Det skal handle om hørsel, eller rettere sagt manglende sådan.
Jeg har nok alltid hørt litt dårlig og husker veldig godt vi hadde en uformell "hørselstest" i skoletiden. Alle skulle reise seg opp, og så skulle man sette seg når man hørte en lyd. Jeg sto og sto og sto - og alle andre satte seg.... Men dett var dett og ikke noe kom ut av det, så jeg vet i grunnen ikke hvorfor vi skulle teste dette... Nå i ettertid har jeg tenkt en del over min oppvekst og ungdomstid. Jeg forstår hvorfor jeg aldri likte forelesninger hvor vi måtte følge med muntlig, og jeg ser at jeg nok trakk meg mye unna fordi jeg ikke fikk med meg jentenes tisking i krokene. Kanskje ikke det verste å gå glipp av, men det gjorde nok noe med en jente som var stille og beskjeden fra før.
Men jeg var jo ikke vant til noe annet, så livet gikk sin gang til jeg for ca 20 år side fikk tinnitus. Dette førte til utredning og det ble oppdaget at jeg hadde betydelig nedsatt hørsel på høyre øre. Jeg fikk da høreapparat på dette øret, noe som ikke hjalp så veldig mye. Hørselen på venstre øre var heller ikke så mye å skryte av, så noen år senere fikk jeg apparat på dette øret også.
OK tenkte jeg, jeg hører dårlig, men har fått høreapparat, så NÅ skal det ordne seg og jeg skal høre hva som foregår. Folk har briller for å se bedre, og høreapparat for å høre bedre - ingen problem og ikke noe å være flau over. Og både jeg og omgivelsene tok det for gitt at jeg nå hørte normalt. Men nå er det nå sånn at høreapparat aldri kan erstatte vanlig hørsel. Det har jeg lært nå...
Hva gjør så dårlig hørsel med deg?
Jo, du bruker alle dine krefter på å prøve å høre, og sliter deg av den grunn ut.
Du får "høye skuldre" og stresshodepine av å alltid være i beredskap. "Hørte jeg noe?" "Var det noen som snakket til meg?"
Du mister den sosiale småpraten.
Det blir mye "God dag mann økseskaft".
Du blir stille og trekker deg inn i deg selv i diskusjoner, for kanskje er det du sitter og tenker på allerede sagt.
Du tør ikke ta kontakt med folk, for du vet ikke om du kommer til å høre hva de svarer.
Du tør ikke å bli med i samtalen fordi du er redd for å ha misforstått noe.
Du blir redd for å virke dum.
... Det gjør noe med deg ...
Det er ikke lett for andre å forstå "Jeg hører dårlig", for hva betyr det egentlig? Jeg kan høre nesten normalt når jeg snakker en til en med en person som snakker tydelig, men får problemer hvis det blir bakgrunnstøy. Hvis jeg prater med noen som snakker utydelig og/eller lavt eller jeg må anstrenge meg av andre grunner, kan jeg bli overmannet av et forferdelig tinnitus-angrep - og da hører jeg absolutt ingenting. Så egentlig burde jeg hatt et grønt og rødt lys i panna, for "nå hører jeg" og "nå hører jeg ikke"... Det hjelper heller ikke så mye å "skru på volumknappen" og prate høyt til meg, da jeg har problemer med å skille konsonantene fra hverandre. Hvis du fjerner vokalene i en setning vil du fremdeles kunne forstå hva som står der, men hvis du derimot bare ser/hører vokalene blir det så godt som umulig å forstå.
Prøv selv:
D-t bl-r v-nsk-l-g - f-rst-.
-e- --i- -a---e-i- å -o---å.
Det har gjennom tidene vært mye slit, for jeg vil jo så mye. Jeg ønsker å være aktiv og bidra der jeg kan, og synes det er veldig gøy og givende å lære nye ting og å utvikle meg. De siste årene har jeg vært på masse kurs og seminarer angående hund, og sist sommer fullførte jeg instruktørutdanningen. Det er veldig gøy å lære, men som sagt blir man veldig sliten. Du er på tå hev hele tiden for å få med deg mest mulig, samtidig som du må innse at du ikke får med deg alt. Spørsmål fra salen kan jeg bare glemme å få med meg. Så jeg kommer alltid hjem med en haug med halvferdige notater. Så er det å sette seg ned med min venn Google for å sy sammen notatene og forstå hva som ble snakket om. Det er vel ikke rart det tar en del energi...
Men hell i uhell. For et år siden mistet jeg jobben, og kom inn i "systemet". Jeg har startet i en mestrings-gruppe med andre med hørselsproblemer. Her skal vi utveksle erfaringer, og lære oss å leve med handikapet vårt. Lære oss strategier til å mestre hverdagen bedre. Bli flinkere til å si ifra. Men først og fremst må jeg lære meg å forstå mitt eget hørselstap, før jeg kan forvente at andre skal forstå det. Og så må jeg nok begynne å sortere ut litt mer hva jeg sier ja til, så jeg kan fordele energien min, men det blir ikke lett.
Fremover nå er det fokus på å samlingene i mestrings-gruppa, og jeg er veldig glad jeg får hjelp til å forstå.
Forstå hvorfor jeg er så mye sliten.
Hvorfor jeg ikke får ladet batteriene.
Hvorfor jeg ikke alltid gleder meg til sosiale samlinger.
Hvorfor jeg går fast til fysikalsk behandling for stiv nakke/skuldre.
Og ikke minst lære meg:
Å akseptere at jeg kanskje ikke skal være med på alt jeg ønsker.
Å bruke de hjelpemidler jeg trenger for å fungere i hverdagen.
Strategier for å ta riktige valg.
Strategier for å klare å lade batteriene.
Og så er det både godt og vondt å høre andre fortelle sine historier, som er akkurat de samme historiene som jeg selv har i bagasjen.
Så kjære leser, det er ikke det at jeg ikke ønsker å prate med deg eller bli kjent med deg, det er bare det at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle det når jeg ikke får med meg samtalen.
Men - vi gir ikke opp - har jeg en god dag og forholdene ligger til rette, kan det hende jeg hører alt du har å fortelle meg... ;)
.JPG)
